Pianist Torbjørn Eftestøl har arbeidet med Morton Feldmans musikk, og beskriver her sin lytteerfaring i en samtale med Yeshayahu Ben-Aharon. Samtalen dreide seg om fordypning og «potensering» av sanseinntrykk. Foredraget og samtalen foregikk som del av Art & Event 2013, et arrangement som utforsker kunst og kreativitet som utgangspunkt for bevissthetsfordypning og sosiale prosesser. (Se mer på festivalens hjemmeside). Vi presenterer en del av samtalen her – hvor Torbjørn Eftestøl forteller om sitt arbeid med Morton Feldmans musikk – med påfølgende lenke til hele foredraget.
Der tonen ebber ut
Et stykke ut i foredraget, som handlet om en fordypningsprosess i forhold til sanseerfaringen, blir Torbjørn bedt om å beskrive sin opplevelse av lyd – med utgangspunkt i stykket Intermission 6 av Feldman.
– Jeg tror at Feldmans musikk (…) kan hjelpe oss inn i denne prosessen, fordi det er så mye rom for klangene. De dør bort. Du kommer til det punktet hvor du ikke lenger er sikker på om du kan høre en tone eller ikke. Dette var noe jeg oppdaget mens jeg øvde på dette stykket. Plutselig fremstod det for meg som en eksistensiell gåte. Jeg opplevde en veldig konsentrert lytting, og det føltes som å berøre noe. Det var som en finger. På dette punktet, når jeg opplever dette, opplever jeg også min lytting og oppmerksomhet. Klangen og lyttingens oppmerksomhet var en og samme ting. Det ble opplevd som en vilje som levde i ekkoet av tonen. Men fordi jeg hadde gått fullstendig opp i denne konsentrerte lyttingen, så var jeg blitt denne viljen. En «lytte-oppmerksomhet-vilje» oppstod i meg, og dette føltes som en fortsettelse etter at «tonen» jeg lyttet til, hadde forsvunnet. Jeg levde i en kraft som var lytting, klang og vilje på en og samme tid.
Yeshayahu Ben-Aharon kommenterer:
– Dette betyr med andre ord at i vanlig lytting som i alle andre sanseiakttagelser, er lyden, tonen, den forestilte tonen. Jeg hører tonen, jeg hører tonen slik eller slik, jeg griper den bevisst og forestiller den for min bevissthet. Den er innhold, en forestilling. La oss nå følge opplevelsen som Torbjørn beskriver, og se hvordan den leder ut av vanlig bevissthet inn i en ny. Jo mer jeg lar tonen vare, desto svakere blir den, helt til forestillingen som innhold forsvinner fra min bevissthet. Bevissthet om lyden som innhold, som forestilling, forsvinner med innholdet selv. Og så: når lyden forsvinner i periferien, holder jeg meg likevel helt våken, jeg sovner ikke. Vanligvis sovner vi om natten fordi vi ikke har noe sansbart innhold som vi kan forestille oss, så vi mister bevisstheten og sovner. Vi kan ikke ha en tom bevissthet og samtidig holde oss våkne. Men Torbjørn sier at der, helt ute i periferien, når han ikke lenger har noen forestilling om tonen, men holder seg helt våken, så skjer det noe annet. (…)
Torbjørn:
– Noen ganger er det som om – på dette punktet [i periferien] så holder det meg, holder min bevissthet. Det skjer en slags omvending på dette punktet, veldig subtil, men det hjelper meg til å opprettholde konsentrasjonen og holde meg våken. Det blir som en puls som strekker seg utover fra meg, og så noe som kommer den andre veien, mot meg. Den viljen vi vanligvis bruker, den viljen som utgår fra meg som sentrum, som vi kan kalle en hard vilje, den forsvinner mer og mer, og en mer subtil vilje som er dypere inne i lytteopplevelsen, kommer i forgrunnen. Denne viljen utgår ikke fra meg, den kommer til meg, som del av det jeg iakttar. Det er veldig vanskelig å sette ord på dette. Vilje kan kanskje også oversettes med levende substans eller virksomhet her.
Hele problemet med hvordan å spille, kommer nå inn i dette. Tidligere, da jeg studerte piano, spilte jeg med mye større gester. De hjalp meg til å forme musikken og bringe inn energi i den. Men når jeg vil spille utfra dette stedet som jeg beskriver, da føler jeg behov for å roe ned kroppen og være stille, for så snart jeg gjør noe fysisk, så dekker jeg over denne indre dynamikken og bevisstheten. Jeg ser det samme problemet med det vi gjorde i eurytmien i går. Jeg mener, det satte meg i forbindelse med det samme problemet. Du vet, når du begynner å bevege din egen kropp, hvordan holder du da kontakten med denne opplevelsen? Den er veldig subtil …
Dynamis 